Barn har kompetanse

Barnekonvensjonen anerkjenner barnet som en kompetent aktør, og den stiller krav om at alle barn skal få si sin mening. Det er de voksnes ansvar å utvikle metoder for å hjelpe selv de yngste barna til å få gitt uttrykk for hva de mener. Barn skal ikke avfeies med at de er lett påvirkelige og at de raskt kan skifte meninger.

Barna har kompetanse på eget liv, herunder om hva som skjer i egen familie, i sitt nærmiljø og i barnehage og skole. Barn har ofte andre kunnskaper og ideer enn de voksne. Barn ser ting fra en annen synsvinkel. Vi trenger barnas syn både generelt og i saker som angår det enkelte barn direkte. Voksne må aldri glemme å lytte til barna. Barna er små tenkere og forskere som har behov for å presentere det de har tenkt og funnet ut. Dette må vi ta vare på – i de tusen hjem, i barnehagen, på skolen, på kommunens plankontor eller i de ulike hjelpetjenestene som arbeider med barn.

Barneloven § 31 er den sentrale bestemmelsen i norsk rett om barnas rett til å bli hørt før det treffes avgjørelser som angår dem. Bestemmelsen gjelder overfor foreldre, såvel som domstoler, helsetjenester, sosiale tjenester, barnevernet og så videre. Norsk rett bygger på tankegangen om at jo eldre et barn er, jo mer vekt skal det legges på barnets mening. Barnets rolle i en prosess, kan derfor endre seg fra å være informant med en viss innflytelse på beslutningen (uttalerett) til medaktør med stor innflytelse (medbestemmelsesrett) og til slutt en selvbestemmende aktør i saken som skal avgjøres (selvbestemmelsesrett). Myndighetsalderen –18 årsdagen, markerer tidspunktet for nårtid barnet får råderett over alle egne avgjørelser.